1905 norge sverige unionen
The dissolution of the union (Bokmål: unionsoppløsningen; Nynorsk: unionsoppløysinga; Landsmål: unionsuppløysingi; Swedish: unionsupplösningen) between the kingdoms of Norway and Sweden under the House of Bernadotte, was set in motion by a resolution of the Storting on 7 June Following some months of tension and fear of an outbreak. Unionen mellom Sverige og Norge var en forening av de to separate og selvstendige kongerikene Norge og Sverige i perioden fra til , da de to statene var i personalunion under én felles monark.
Periodevis misnøye ble gradvis erstattet av innbitt kamp for symbolsaker gjennom tallet, og etter var Norges krav stadig mer uforenlige med unionens eksistensgrunnlag. Unionen blir av og til betegnet som «Sverige-Norge», men dette er misvisende ettersom det antyder én samlet statsdannelse, i likhet med Danmark-Norge , som etter var å regne som én stat dannet av to forente kongeriker. Sverige og Norge hadde tidligere ved to anledninger vært forent under samme krone, fra til , og kortvarig under Karl Knutsson fra til , i opposisjon til Christian av Oldenburg , som av danskene var valgt til ny konge av Kalmarunionen.
Den svenske kongemakten hadde siden middelalderen et sterkt ønske om adgang til Atlanterhavet over norsk territorium. Dette var ved siden av overherredømmet rundt Østersjøen det viktigste utenrikspolitiske målet for svenske monarker. På tallet nådde således den svenske ekspansjonen mot nord Nord-Norges kyster, og svenske kart viste Nord-Troms og Finnmark som svenske landområder. Innbyggerne i de omstridte grenseområdene, i hovedsak samer og nordmenn.
I var det ca samer og 3 nordmenn i Finnmark, disse ble således beskattet av svenske, dansk-norske og russiske futer. Nord-Norge hadde da vært under dansk-norsk styre, og det ble styrket av Christian IV, som markerte dette som norsk land ved å seile helt opp til Helligneset på Kolakysten i Da Norgesveldet var på sitt største, var hele Kolakysten norsk skatteland, og grensen mot Novgorod gikk ved Umba i Kvitsjøen.
Området mellom Umba og Fiskerhalvøya var felles norsk-russisk skatteland. På tallet førte katastrofale kriger fra dansk-norsk side til at Norge tapte landområder til Sverige. Først ved Brömsebrofreden i , da Jemtland og Herjedalen , samt bygdene Idre og Særna i Elverum prestegjeld, kom i svenske hender. Dernest ved freden i Roskilde i , som bestemte at Trondhjems stiftamt og Båhuslen skulle avstås til Sverige. Det svenske herredømme i Trøndelag varte bare imidlertid bare i underkant av to år, for allerede i ble landsdelen tilbakeført til Norge ved freden i København , som ble utfallet av at Norge, under ledelse av Jørgen Bjelke , klarte å erobre det tilbake.
Men hele Norge forble i union med Danmark , i praksis som en provins underlagt den danske monark. I håpet om å få tilbake tapte riksdeler fra arvefienden Sverige, støttet den dansk-norske monark den etterhvert tapende part under Napoleonskrigene. Ved traktater med de allierte stormaktene Storbritannia, Russland, Østerrike og Preussen ble Sverige lovet støtte til å overta Norge som påskjønnelse for å gå med i krigen mot Napoleon, og som en erstatning for tapet av Finland i Etter de alliertes seier ved Folkeslaget ved Leipzig i gikk svenskene nordover mot Danmark, som måtte akseptere Kieltraktaten Nyheten om Kieltraktaten vakte forbitrelse i Norge, og stattholderen og tronarvingen, prins Christian Frederik , satte seg i spissen for en norsk selvstendighetsbevegelse.
Unionsoppløsningsåret 1905
Siden den svenske hæren under Karl Johan fortsatt var med i kampene på det europeiske kontinentet , fikk nordmennene tid til å organisere motstanden. Prins Christian Frederik antok tittelen regent den Den Allerede i juli gikk Sverige til krig for å tvinge Norge inn i unionen , slik det var bestemt i Kieltraktaten. De svenske troppene var overlegne i antall, men til tross for at de rykket raskt frem i Østfold , greide de ikke å overvinne den norske hæren.
På norsk side ble det klart at en varig krig med svenskene ville bli svært vanskelig, og etter to uker ba Norge om forhandlinger, noe den svenske kongen aksepterte.
Svensk-norska unionen – Wikipedia
Begge parter hadde interesse av en rask avslutning på krigen, og en avtale ble inngått gjennom Mossekonvensjonen Konvensjonen innebar at Norge måtte godta den svenske kongen som konge også over Norge, ikke etter Kieltraktaten, men på nye vilkår som sikret landet en formell likestilling i en personalunion. Norge fikk dermed beholde sin nye Grunnlov, men med forandringene som var blitt nødvendige som følge av unionen.
Christian Frederik forpliktet seg til å overgi sin utøvende makt til Stortinget og forlate landet. Den reviderte Grunnloven ble vedtatt 4. Men det var ut fra avtalen klart at Norge var et selvstendig rike innenfor unionen, og ikke en underdanig del av en union, med sin egen grunnlov og et storting som banet veien for et selvstendig Norge 91 år senere. Unionsvilkårene som var avtalt i Moss og fastlagt i den reviderte Grunnloven og Riksakten ga Norge en langt mer selvstendig stilling enn tilsiktet i Kieltraktaten.
Norge gikk formelt frivillig inn i en personalunion med Sverige, som et eget kongerike. De to statene hadde bare kongemakten og utenrikstjenesten felles. Utenrikstjenesten var direkte styrt av kongen gjennom det svenske utenriksdepartementet , en ordning som senere skulle bli årsak til økende norsk misnøye og ende med unionsbruddet i For øvrig var statsadministrasjonen og alle statlige institusjoner rent norske, også forsvaret og finansvesenet.
For første gang siden tallet fikk Norge i praksis sin egen hovedstad, Christiania. Etter Grunnloven skulle kongen selv velge sin regjering. Som følge av at kongen det meste av tiden residerte i Stockholm , måtte en norsk statsrådsavdeling med statsministeren holde til der. De øvrige statsrådene bestyrte departementene i Christiania , og møttes under ledelse av stattholderen. Stattholderembetet ble i begynnelsen besatt av svensker, senere av nordmenn, men var lite velsett i Norge, og etter langvarig politisk strid ble det avskaffet.